Rådgiverkonferanse 8. – 10. november 2010

Høgskolen i Nesna er i år faglig ansvarlig for Nord-Norsk rådgiverkonferanse. Denne gangen vil konferansen gjennomføres som en hurtigrutereise, med start i Tromsø og avslutning på Nesna. Den samfunnsmessige utfordringen om frafall i videregående skole er tema.

Det har det siste året vært mye fokus på det store frafallet i videregående skole og hva som kan gjøres for at elevene kan lykkes i utdanning og arbeid.

Råd for høgere utdanning i Nord-Norge (RHU) setter disse problemstillingene på dagsorden på den årlige konferansen for rådgivere i grunn- og videregående skole og for andre med ansvar for at rådgivingen er målrettet.

Nestleder i LO, Tor Arne Solbakken, skal holde et innlegg med tittelen “Ungdom, utdanning og arbeid, hvordan hindre arbeidsledighet?” LO er bekymret for den økende arbeidsledigheten blant ungdom og er derfor opptatt av hvordan rådgiving i skolen kan bidra til at ungdom lykkes, både i utdanningsvalg og i framtidig arbeid. Problemstillingen blir videre belyst av en rekke innledere fra praksisfeltet og fra kommunalt, fylkeskommunalt og statlig nivå.

Konferansen starter i Tromsø 8. november 2010 på hurtigruteskipet Trollfjord og avsluttes på Høgskolen i Nesna 10. november.

Høgskolen i Nesna er faglig ansvarlig for konferansen.

Påmeldingsfrist: 22. september

• Program
• Påmelding

For nærmere opplysninger kan følgende personer kontaktes:

Høgskolelektor Barbro Fossland
Telefon: 75 05 78 92
Mobil: 91370106
Epost: bfo@hinesna.no

Seniorkonsulent Yvonne Langfors
Telefon: 75 05 78 17
Epost: yl@hinesna.no

Som alle som har fulgt med Høgskolen i Nesna på nett og i aviser vel nå vet, gjorde HiNe forsøk på å iverksette et årsstudium i Idrett på Mo i Rana. Håpet var å kunne få så mange studenter at vi kunne vekke til live den “gamle” bacheloren i idrett vi en gang hadde.

Første året fikk vi 12 studenter og studiet ble igangsatt og gjennomført tiltross for at det var mindre enn det avtalte tallet på 15 som var regnet som minimumsgrense for oppstart. For kommende studieår håpet man på flere, men før oppstart av det akademiske året 2010-2011 – med både ekstra markedsføring og utsatte søknadsfrister – fikk vi tilslutt ikke mer enn tre som takket ja.

Optimismen, også hos meg, var stor i starten og vi så for oss minst 20 studenter ut fra tidlige søkertall. Men 30. juli, en dag før den nye søknadsfristen gikk ut, kunne studiesjefen gi følgende oversikt:

• 12 kvalifiserte 1. prioritetssøkere.

De 12 søkerne kom fra:

• 6 fra Mo i Rana
• 1 fra Nesna
• 1 fra Træna
• 1 fra Sandnessjøen
• 1 fra Mosjøen
• 1 fra Os i Østerdalen
• 1 fra Granvin

Allerede den 30. august var det imidlertid klart at tre av disse studentene hadde trukket sine søknader, slik at man satt igjen med 9 studenter.

I tillegg hadde vi 6 kvalifiserte 2. prioritetssøkere. Disse kunne fordeles i henhold til hjemsted, på følgende måte:

• 3 fra Mo i Rana
• 1 fra Tjøtta
• 1 fra Bjugn
• 1 fra Kleppe

Andreprioritetssøkere har naturlig nok noe annet på sin førsteprioritet og disse forsvant da også ut, og vi satt igjen med tre studenter som hadde takket ja til studieplass på årsstudium idrett i Mo i Rana.

Jeg som dekan kunne ikke annet enn å råde rektor til å vedta ikke oppstart.

Hva var det som gikk feil? Hvorfor er det så vanskelig å rekruttere studenter til Mo? I forhold til idrettsstudiet har det blitt spekulert i at Idrett 1 Bali stjal studenter, men et raskt blikk på opptakslisten her viser at kun tre studenter kommer fra Rana. Hovedtyngden av studentmassen på Idrett 1 Bali har sitt bosted sørpå og vi ser også i andre tilfeller at denne type studier først og fremst rekrutterer fra de sentrale områdene i Norge. Vi kan altså ikke finne årsaken til manglende interesse for studiet i Rana her.

Var det kanskje heller det store opptaket av idrettsstudenter ved Høgskolen i Nord-Trøndelag som innvirket på våre opptakstall? Nei, her viser listene ingen studenter fra Rana.

Eller er det kanskje rett og slett slik at 19-20 åringer fra Rana tross alt vil ut og vekk fra hjemplassen sin og heller oppleve noe nytt i nye omgivelser?

Eller var kanskje årsstudiumet vårt ikke spennende nok?

Jeg tror at det er vanskelig å peke på enkle og enkeltstående hendelser i denne saken. Hadde studentrekruttering vært enkelt, hadde ikke så mange høgskoler som ligger i distrikts-Norge tapt kampen om studentene. Tall fra SO viser jo at de regionale høgskolene har færre søkere pr. plass enn universiteter og høgskoler i byene, og er overrepresentert på Restetorget.

Uansett hva åsaken er må vi ikke gi opp å skape interessante studietilbud i Rana. Slik jeg ser det i egenskap av dekan for avdeling for natur- og realfag, bør HiNe følge Ibsens ord og “være fullt og helt” tilstede i Rana. Men i motsetning til Ibsen skal vi også ta hensyn til markedstilpasning, til de økonomiske realiteter og til det faktum at svært få av Helgeland sine regionssentra er store nok til at de alene kan gi nok studenttilfang til lengre studier. Derfor må vi jobbe aktivt sammen med våre samarbeidspartnere på Mo for å finne ut hvordan vi kan gjør Mo i Rana til en levende og aktiv studentby.

Mo i Rana er Nord-Norges tredje største by, og den største industrikommunen i Nord-Norge. Mo i Rana har også Nord-Norges tyngste IT-miljø med ca. 800 arbeidsplasser, der Nasjonalbiblioteket og Statens innkrevingssentralen er de to største mottakere av IT-utdannet arbeidskraft, blant annet fra Høgskolen i Nesna sin teknologiutdanning i Rana. Pr. 1. januar 2010 hadde Rana kommune 25 282 innbyggere.

To høgskoler har permanente studiesteder her, Høgskolen i Bodø og Høgskolen i Nesna. Begge er under ordre fra kunnskapsdepartementet om å vise konkrete tilfeller av samarbeid, arbeidsdeling og konsentrasjon. I tillegg har Universitetet i Tromsø kortere studietilbud her, og Høgskolen i Narvik satser på å ta over stafettpinnen fra HiNe når det gjelder forkurs ingeniør. Videre har Rana kommune tatt initiativet til et eget høgskolebygg der både eksisterende og nye studietilbud kan iverksettes.

Alt ligger med andre ord til rette for at Mo i Rana kan bli selve byen for iverksetting av et fruktbart og spennende SAK-arbeide innen høgere utdanning i Nordland.

Men noen utfordringer må man ta inn over seg. En kommune med et innbyggertall under 30-35 000 mennesker gir et svakere grunnlag for lengre høgskole- og universitetsstudier enn det større regioner kan presentere. Vi ser at HiSt og NTNU ikke satser på å legge ingeniørutdanninger til Rana, ja selv Høgskolen i Narvik nøler og understreker behovet for full finansiering for forkurset, og har heller et fokus på nettbasert ingeniørutdanning enn å opprette campus på Mo. HiBo og HiNe klarer så vidt å opprettholde de studietilbud de har i byen, men strever med å få til nye tilbud, Og samtidig virker det som om man i Rana må spesialtilpasse markedsføringen av studier på helt andre måter enn det som ellers er nødvendig for å få ungdom til å oppfatte at det eksisterer spennende studietilbud rett utenfor deres egen stuedør.

Men uansett utfordringer må vi lykkes i Rana. Vi har nå en historisk sjangse nå til å skape noe nytt og kreativt innen høgere utdanning i Nordland, og Rana bør bli vårt utstillingsvindu innen SAK, og et springbrett for et aktivt regionalt høgskolesamarbeid innen høgere utdanning.

Avdeling for natur- og realfag (HiNe) har tatt initiativ til samarbeid om Informasjonsteknologi og idrett med Høgskolen i Bodø, og har som visjon at dette samarbeidet skal styrke utdanningstilbudet både i Rana og på Helgeland.

I et nettverkssamarbeid mellom høgere utdanning i Nordland, kan også “adventure-studier” utenlands settes i en større sammenheng.

Regjeringen har i det siste lagt stadig mer vekt på at de høyere utdanningsinstitusjonene må utvikle bedre og mer robuste fagmiljøer. Begrepet faglig robusthet blir brukt i forbindelse med diskusjoner omkring kvalitetsutvikling innen høyere utdanning og FOU og omfatter både god kompetanse og størrelse. Regjeringen uttrykker at de ønsker mer samarbeid, arbeidsdeling og konsentrasjon (SAK), og nylig la man også til begrepet “mangfold”. Også i statsbudsjett for 2010 ble SAK viet mye oppmerksomhet.

Da Nordlandsutvalget leverte sin rapport 27 januar i år var konklusjonen at det ikke var grunnlag for samarbeid og arbeidsdeling i vårt fylke. Kun konsentrasjon i form av fusjon ble sett på som mulig, og det uten at noen særlig stor samfunns- og organisasjonsfaglige analyse ble lagt til grunn for konklusjonen.

Finnes det så et alternativ til fusjon, men som samtidig ikke opprettholder status quo? Etter min mening ja, og Nordlandsutvalget pekte faktisk på en slik løsning ved å henvise til University of Highlands and Islands i Skottland (Ta hele Nordland i bruk, s. 83) sin måte å organisere høgere utdanning i en region som har mange vesentlige likheter med Nordland.

University of Highlands and Islands (UHI) er et partnerskap av høgskoler, lærings- og forskningssentra som jobber sammen om å tilby høgere utdanning i hele høylands- og øyregionen i Skottland. Hver av de akademiske partnerne har sin egen profil og varierer fra større høgskoler i bynære strøk rundt Perth, Elgin og Inverness, til mindre institusjoner i utkantstrøk. Universitetet har sine egne akrediteringer, men består av autonome institusjoner.

Nordland fylke, i likhet med Skottland, har ikke bare et lavt utdanningsnivå i sin befolkning, men er også et fylke med spredt bosetting, der det kan være store avstander til høyere utdanningsinstitusjoner. For å kunne høyne utdanningsnivået i fylket, vil det være helt avgjørende at særlig eldre studenter med omsorgsansvar eller som er i et fast arbeidsforhold og dermed lite mobile kan gis mulighet til høyere utdanning i nærhet til sitt bosted.

Både høgskolen i Narvik, Nesna og Bodø har erfaring med desentraliserte og nettstøttede undervisningsformer. Den erfaring den enkelte institusjon har er hver for seg viktige brosteiner, men sammen vil denne kunnskapen kunne utgjøre et solid viae publicae, der høgere utdanning blir brakt ut til alle uansett bosted og livssituasjon.

La oss derfor tenke oss en situasjon der de tre høgere utdanningsinstitusjonene i Nordland inngår i et forpliktende og regulert partnerskap, ikke bare seg i mellom, men også med samtlige regionale læringssentra, RKK-kontorer og forskningsmiljøer (BioForsk Tjøtta, Nordlandsforskning) og utvikler et felles universitet for Nordland.
Den enkelte institusjon som inngikk i et slikt partnerskap ville beholde sin autonomi, med egne styrer og ledelse, men avgi representanter til et felles overordnet styre med en styreleder (rektor). Sammen kunne man så utvikle en felles strategi og en felles plan og regelverk for hvordan målet om styrking av utdanningsnivået i Nordland skal nås. Fleksibilitet og desentralisering ville være viktige stikkord for de tilbud en slik nettverks-institusjon ville kunne gi.
Tilbud om desentralisert og fleksibel utdanning er viktig både for studenter som ønsker å ta høgere utdanning nært sitt bosted og for de som tar etter- og videreutdanning. For å imøtekomme dette innenfor SAK-begrepet, kunne vi tenke oss en utvikling av det vi kan kalle “nettverkslevering” av høgere utdanning. Forskjellige moduler i et studium kan leveres av fagfolk spredt over hele det geografiske området et slikt samarbeid ville omfatte, til studenter både på det enkelte campus og studenter fjernt fra den enkelte institusjon sitt hovedsete.

Men høgere utdanning i Nordland kan ikke bare være konsentrert om de “voksne” studentene sine behov, men må også å sørge for nyrekruttering i form av tiltak som kan inspirere 19-åringene til å komme til denne regionen. En måte å få til dette på kan være et effektivt og målrettet samarbeid om å utnytte kommersielle aktører som Gostudy og Gateway, der disse aktørene skaffer tilveie lokaliteter og “pakketurer” til steder som Bali, Sydney, New York og Hawaii, mens den enkelte utdanningsinstitusjon innenfor nettverket står for studietilbud og fagansvarlige. Her vil det ikke være nok å satse på enkle ett-semesters, eller årskurs, der studentene ikke oppfatter at de er en del av en høgere utdanningsinstitusjon men tror at utdanningstilbudet er gitt av den komersielle aktøren. Den enkelte høgskole innefor nettverket må hver for seg, og ikke minst sammen med de andre partnerene, utvikle helhetlige “pakke-løsninger” der Bali og Sydney kun er startpunkt i en større utdanningsreise der eksotiske opplevelser langt fra Norge matches med tilsvarende personlige og faglige opplevelser i Nordland. Høgskolen i Nesna har nettopp iverksatt denne type helhetlig tenkning og starter fra høsten av opp et idrettsstudie som starter i Bali, og ender her på Helgeland. I bachelor- og masterløp kan man så videreutvikle mulighetene for utenlandsopphold ved samarbeidende institusjoner internasjonalt, som en viktig del av studiet.

Også de studenter som ikke uten videre ser seg i stand til å benytte seg av utenlandstilbud eller kan ta sin utdanning ved et av campusene i nettverket, kan få ta del i internasjonalisering via rene onlinestudier. Denne type nettverkslevering av internasjonale studier er noe Høgskolen i Nesna, i likhet med University of Highlands and Islands, har gode erfaringer med og som har potensiale til videreutvikling innenfor et større område.

Innenfor en rekke fagområder vil et slikt nettverkssamarbeid som beskrevet over fullt ut kunne ha tilfredsstillt departementets krav til både samarbeid, arbeidsdeling, konsentrasjon og mangfold. Et nettverk etter modell av UHI vil nettopp kunne sikre mangfoldet i et fylke som har et skrikende behov for en høgt utdannet befolkning.

At Nordlandsutvalget valgte å ikke gå inn på den intellektuelt sett mer krevende Skotske modell, er beklagelig. Dette feilgrepet bør imidlertid ikke hindre det kommende Universitetet i Nordland (HiBo), Høgskolen i Narvik og Høgskolen i Nesna, i å utforske muligheten for en nettverksløsning, der man sammen sikrer Nordland et best mulig utdanningstilbud.

Vi har en historisk sjangse nå til å skape noe nytt og kreativt innen høgere utdanning i Nordland, som både sikrer fylkets behov og institusjonenes autonomi. Dette vil imidlertid kreve atskillig mer kreativ tenkning fra institusjonenes øverste ledelse enn et par felles styremøter i ny og ne. På laveste nivå eksiterer det allerede et utstrakt samarbeid, og ideer om nye samarbeid, innenfor flere fagområder. I Mo i Rana står HiNe og HiBo sammen om å få til et felles høgskolebygg, noe som i seg selv kan danne grunnlag for en praktisk realisering av SAK, der også HiN og UiTø kan være aktive deltakere. Det som mangler er de institusjonelle strategiene og visjonene, og evnen til å tenke kreativt utenfor den besnærende enkle boksen kallt “fusjon”.

(En noe utvidet utgave av dette innlegget ble publisert i Helgelands Blad, 28.05.2010.)

Realfagskompetansen i nasjonen Norge er ikke mye å skryte av, og regjeringen har laget en ny handlingsplan for 2010-2014 i håp om å styrke kunnskapen i blant annet naturfag, matematikk og teknologifag.

Nordland er et fylke med et generelt lavt utdanningsnivå, også innen realfag. Det er derfor naturlig at realfag er tema for neste møte i Forum for kompetanse og arbeidsliv i Bodø 3. mai.

Finnes det så noen klare svar på hvordan den realfaglige kompetansen i Nordland kan styrkes? Etter min mening nei. I hele den vestlige verden er det et problem å rekruttere ungdom til å studere realfag. Ifølge tall fra OECD har det vært en absolutt nedgang i hele OECD området for antall søkere til matematikk og fysikk siden 1995. Samlet sett har søkertallene til realfagene nærmest stått på stedet hvil, mens søkertallene til de fleste andre studier har økt. Det er imidlertid store variasjoner innenfor OECD, og Norge er ett av de landene som kommer dårligst ut i de fleste statistikker. Eksempelvis er Norge det landet som har færrest elever med en realfaglig orientering i den videregående skole. Og når man i tillegg har store problemer med frafall fra den videregående skole, særlig i Nordland, sier det seg selv at her finnes ingen mirakelkur som “over natten” vil bedre situasjonen.

Men selv om mangelen på interesse for realfag er en nasjonal og internasjonal trend, kan man jo foreta noen grep lokalt.

• Regionens realfaglige kompetanse kan styrkes ved at institusjonene i Nord-Norge øker sitt samarbeid, og får til en arbeidsdeling og en konsentrasjon innen dette feltet. Den Skotske University of Highlands and Islands-modellen i et Nord-Norsk perspektiv vill kunne ha knyttet de realfaglige miljøene sammen, inklusive Nordlandsforskning og Bioforsk og andre forskningssentra, og dermed fått en både forskningsmessig og utdanningsmessig større tyngde i å øke regionens realfag- og teknologikompetanse.
• Bruk av Gostudy-modellen, men utviklet til konsentrerte “pakker”, samt økt overgang til engelskspråklige fagmoduler og utdanninger, vil kunne fange opp både 19-åringene og gi mulighet for en større mengde utenlandske studenter som kan gis realfaglig og teknologisk utdanning.
• Bruk av Forskningsdagene for å fokusere på realfag. Årets forskningsdager går av stabelen i uke 39, og i år planlegges det fortsatt samarbeid mellom HiNe sitt campus i Mo i Rana og HiBo sitt tilsvarende campus. Nytt av året er at Nasjonalbiblioteket sentralt, ved både personell fra Oslo og Rana, ønsker å være en aktiv partner i forskningsdagene i Rana. Man ser foreløpig for seg kun en dag, men med flere spennende stasjoner og tema knyttet til informasjonsteknologi og sykepleie og hvordan disse to utdanningsområdene er representert i Nasjonalbibliotekets arbeidsområder. Man håper å særlig nå ut til ungdom denne gangen, og vise dem at Nasjonalbibliotekets praktiske og håndfaste arbeider, som er i verdensklasse, er basert på høgere realfaglig utdanning. Årets Forskningsdager kan være en gylden anledning til å understreke realfagene, og da særlig informasjonsteknologiens, betydning for Nasjonabibliotekets arbeid. Men også kjemi er f.eks viktig i arbeidet med konservering av film, osv.
• Høgskolen i Nesna bør, etter min mening, være fremst i regionen på å styrke realfagene i skolen og bygge opp en sterk og solid realfagsbevissthet både lokalt og nasjonalt, i tett samarbeid med Høgskolen i Narvik, Universitetet i Tromsø og Høgskolen i Bodø. Både skoler og barnehager i Nordland har nok av lærere og førskolelærere som kan synge og danse. Nå er det på tide å få inn lærere og førskolelærere som er i stand til å oppfylle nasjonens krav til god opplæring i matematikk, naturfag og bruk av IKT. Her har Høgskolen i Nesna en viktig rolle å spille, dersom den er villig til å ta grep og lede an i dette viktige arbeidet. (HiNe gjør allerede et godt stykke arbeid her. Mer om dette på Hvordan møter HiNe behovet for realfaglig kompetanse i Nordland?)

En høgskole, eller for den del ett universitet, kan ikke alene løfte realfagskompetansen i Nordland. Dette området krever utstrakt samspill med både statlige, kommunale, fylkeskommunale og private aktører. Det kommende universitetet i Nordland vil kunne være en viktig byggestein, men vil aldri kunne bli annet enn et mikro-universitet både i nasjonal og i særdeleshet internasjonal målestokk. En kommer derfor etter min mening ikke utenom en sterk føderasjon tuftet på departementets arbeidsordre om samarbeid, arbeidsdeling og konsentrasjon (SAK). I dette ligger det også en nødvendig inkorporering av både studiesentra, RKK-enheter, forskningssentra, samt Universitetet i Tromsø, Høgskolene i Narvik og Nesna, og Høgskolen i Bodø ( UiN). Og det krever at Nordland fylkeskommune klarer å både støtte den høgere realfaglige utdanning og forskning i et regionalt perspektiv, ut over Bodø som sted, samt fokuserer sterkt på det som strengt tatt er deres mandat; den videregående skole.

Det private næringsliv må også kjenne sin besøkelsestid og øke sin finansielle støtte til et et helhetlig realfaglig utdanningstilbud og forskningsvirksomhet i regionen. Og hvis de enkelte kommuner i tillegg kan slutte å stirre på sin egen navle og kreve “universitet” på hvert sitt lille nes og heller legge alle sine gode krefter inn på utstrakt regionalt samarbeid, kan vi kanskje komme et stykke på vei i det viktig arbeidet med å heve realfagskompetansen i Nordland.

Lett blir det ikke. Men vi har ikke råd til å la være!

Per A. Godejord
Dekan, Avdeling for natur- og realfag
Høgskolen i Nesna

(En redigert versjon av dette innlegget, samt en redigert versjon av innlegget “Hvordan møter HiNe behovet for realfaglig kompetanse i Nordland?”, ble trykt i Helgelands Blad 26.04.2010 og kan leses i kommentaren under)

Så er vi godt inne i den “stille uke”, der de fleste har trukket seg tilbake til hus, cafeer og hytter for å nyte de siste rester av snø, en rykende varm Cappuccino, en grøssende TV-krim eller rett og slett en stille stund.

“Påsken er sjelens nyttårsdag”, sa den Kanadiske teologen og forfatteren Albert Benjamin Simpson, og i disse urolige tider med ny lærerutdanning for trinn 1-7 og 5-10 samt utredninger om fusjon mellom høgskolene i Nordland, kan det kanskje være nødvendig for noen og enhver å la fokuset gli over i større ting enn kranglingen her oppe i Norges svar på Balkan.

For denne regionen har jo alt! Natur som kan ta pusten av selv den mest blaserte. Naturressurser som strekker seg fra fisk til kraft, olje og gass. I tillegg har den et universitet, en høgskole som står på tampen til å bli regionens andre universitet, et teknologisk fyrtårn av en høgskole i Narvik, samt regionens fremste innen lærerutdanning og fleksible studier; en høgskole som siden 1918 har stått som garantist for at både Helgeland og Nord-Norge har hatt kvalifiserte fagfolk både i skoleverket og i annen virksomhet, og som nå blant annet også sikrer naturfaglektorer til skoler både her og i resten av landet. Så la oss trekke pusten litt og la ettertanken få en større plass. Hva vil vi med høgere utdanning i denne regionen? Hva vil vi med Nord-Norge i det hele tatt?

Som dekan er det godt å se at midt oppe i all uroen strømmer det på med deltakere til Høgskolen i Nesna sin nasjonale konferanse Den gode lærer, som avholdes på Nesna den 9. april. Over 100 deltakere så langt og enda er det plass til flere!
Og ikke nok med at antall deltakere øker til konferansen, men selv før man har fått på plass alle de tekniske detaljer rundt Idrettsstudie 1 på Bali, skyller det en veritabel flodbølge av interesserte studenter innover påmeldingslistene også her. Det ser så langt ut som om HiNe traff blink med å kombinere den mektige naturen på Helgeland med det eksotiske Bali, og man krysser fingre for fortsettelsen.
Men det er ikke bare på Bali HiNe merkes. Også i trønderregionen seiler HiNe-skuta i medvind, denne gangen som alliert med Høgskolen i Nord-Trøndelag (HiNT). HiNT lanserer mastergradstilbud i musikkvitenskap. Studiet fokuserer på kombinasjonen av teoretisk refleksjon og praktisk arbeid med musikalsk materiale, og gjennomføres i samarbeid med Høgskolen i Nesna.

Når påsken avsluttes er det bare tre uker til søkertallene fra Samordnet Opptak foreligger og alle som driver med høgere utdanning krysser fingre og håper på gode tall. Påskekrimmen er ingen ting mot spenningen som disse tallene utløser. Kanskje vil vi da kunne begynne å jobbe mer seriøst mot en felles forståelse av hva samarbeid, arbeidsdeling og konsentrasjon skal bety for de høgere utdanningsinstitusjonene i Nordland, og hva høgere utdanning i denne regionen har av betydning for nasjonen som helhet.

Inntil da ønsker jeg alle en riktig god og fredfyllt påske!

Med vennlig hilsen

Per A. Godejord
Dekan, Avdeling for natur- og realfag
Høgskolen i Nesna

Det er nå to måneder siden Nordlandsutvalgets rapport Ta hele Nordland i bruk ble ferdigstillt, og i tiden som har gått har bølgene gått høye. I avisen Fremover, den 24. mars, freder statsråd Tora Aasland Høgskolen i Narvik og slår fast at tvungen fusjon er uaktuellt. Høgskolen i Narvik sin modige kamp mot overmakten har altså vært vellykket, selv om det gjenstår å se hva som blir det endelige resultatet. There is More Than One Way to Skin a Cat, som engelskmennene sier og det er ikke sikkert at hverken statsråd eller departement vil gi opp tanken om en samling av høgskolene i Nordland.

Finnes det så et alternativ til fusjon, som samtidig ikke opprettholder status quo?

Etter min mening ja, og Nordlandsutvalget peker på en slik løsning ved å henvise til University of Highlands and Islands i Skottland (Ta hele Nordland i bruk, s. 83) sin måte å organisere høgere utdanning i en region som har mange vesentlige likheter med Nordland.

UHI er et partnerskap av høgskoler, lærings- og forskningssentra som jobber sammen om å tilby høgere utdanning i hele høylands- og øyregionen i Skottland. Hver av de akademiske partnerne har sin egen profil og varierer fra større høgskoler i bynære strøk rundt Perth, Elgin og Inverness, til mindre institusjoner i utkantstrøk.

Kanskje vi skal se nærmere på departementes arbeidsordre om SAK (Samarbeid, Arbeidsdeling og Konsentrasjon) og knytte det kommende universitetet i Nordland (nåværende HiBo), Høgskolen i Nesna og Høgskolen i Narvik, sammen i et forpliktende partnerskap? Kanskje vi sågar skulle trekke inn Universitetet i Tromsø, Nordlandsforskning, Bioforsk Tjøtta og de ulike RKK-kontorene?

Både som dekan, og en som gjerne går i kilt for å fremheve mine Skotske aner, synes jeg det å se hen til hvordan de gjør det i Skotland kan være både nyttig og spennende.

Per A. “Bell”, Godejord
Dekan, Avdeling for naur-og realfag
Høgskolen i Nesna

Hva er den gode lærer? Spørsmålet er antakelig like gammelt som læreryrket, og Høgskolen i Nesna setter den 9. april fokus på dette temaet på sin konferanse Hva er den gode lærer? – Konferanse om kreative læringsformer i skole og utdanning. Skolen og lærerrollen – i spenningsfeltet mellom kunnskapskrav, dannelse og innovasjon

“- gode lærere er faglig dyktige, gir relevante og rettferdige tilbakemeldinger og tilpasser opplæringen til elever og fag” skriver høgskolen i sin invitasjon til denne konferansen, med påmeldingsfrist 31. mars.

Når jeg som ansatt ved HiNe med glede er med å spre budskapet om denne konferansen, kommer jeg til å tenke på Utdannings- og forskningsdepartementet (som det het før, nå Kunnskapsdep.) sin landskonferanse den 20. april 2004. Der inviterte daværende kunnskapsminister Kristin Clemet (H) “alle lærere til en åpen og bred dialog om hva som kjennetegner den gode lærer…”

Den 12. mai samme år innviterte hun så til nettdialog med Skole-Norge om den gode lærer. I invitasjonen til dialogen skrev statsråden at forskning og annen dokumentasjon viser at gode skoler er avhengige av gode lærere og ledere, men at vi vet mindre om hva som gjør en lærer til en god lærer.

Kristin Clemet sin invitasjon om dialog med hele Skole-Norge endte opp som en dialog med de ytterst få. Pr. 2002 var det totalt 107.989 lærere i Norge, fordelt på grunnskole, videregående og høgskole/universitet, men den 21. august 2004 hadde kun 60 lærere respondert med innlegg på Lærerdialogen.

Den 1. september 2004 kaster så daværende statsminister Bondevik (KrF) seg på nettdebatten, uten at dette i nevneverdig grad inspirerte Skole-Norge til en mer aktiv dialog. Det hele kulminerte så med ett nettmøte den 22. november 2004, der statsråd Clemet skulle gå i direkte dialog med påloggede lærere. Her var det kun seks debattanter som med sikkerhet kunne identifiseres som lærere. Totalt var det ikke mer enn ca. 101 lærere som respondert på Clemets invitasjon til dialog om hva som kunne kjennetegne den gode lærer.

Hva var det så disse ytterst få representantene for lærerstanden mente kjennetegnet den gode lærer? Statsråd Clemet oppsummerte meningene i følgende punkter:

• god fagkunnskap
• evne til å formidle disse kunnskapene
• evne til å skape gode og trygge læringsvilkår for elevene
• evne til å motivere dem og vise omsorg
• et ønske om å kunne reflektere over egen virksomhet, sammen med kolleger.

Kristin Clemet tok særlig fatt i det siste og oppfordret alle lærere til å starte “samtalen om den gode lærer på lærerværelsene”.

Jeg håper riktig mange lærere fulgte Clemet sin oppfordring og startet samtalen om hva som kan kjennetegne den gode lærer. Og jeg oppfordrer alle lærere og skoleleder til å ta med seg sine tanker om dette evigvarende aktuelle tema og komme på konferansen på Nesna den 9. april.

Kanskje blir denne konferansen en større suksess enn det Clemet sin nettdialog ble?

Per A. Godejord
Dekan, Avdeling for Natur- og Realfag
Høgskolen i Nesna